mandag 27. februar 2012

Vikinghest

Jeg fant en artikkel om noen trehester man har funnet under arkeologiske utgravninger. Disse antas å ha vært leketøy for barn. Den avbildete stammer fra et funn i Trondheim og er datert til ca. 1075 - 1125.
Jeg tenkte det kunne være artig å forsøke meg på noe trearbeid av denne typen.
Jeg fant meg dermed et passende emne, og satte i gang.
Resultatet var denne. Rent umiddelbart ser jeg at formen ble litt ulik originalen - spesielt med tanke på lengden og tykkelsen på ryggen. Jeg kaller dette kunstnerisk frihet. Denne er skjært ut i god gammeldags furu, spikket til og slipt ned med sandpapir.

Pelsbereding, garving og avhåring

 Etter erfaringen med det vesle ekornskinnet har jeg  hatt en del prosjekter knytter rundt garving og bereding. Jeg har ikke fotografert noe særlig av prosessene, siden jeg vanligvis er så tilgrisa at jeg ikke orker å håndtere kamera.
Til venstre ser du to reveskinn jeg har beredt. Disse har jeg brukt skikkelig garvekjemikalier på, noe som absolutt forenklet prosessen og gjorde at jeg brukte ganske liten tid på dem. Disse er rundflådd, skrapet og så pelsberedt. Den mørkeste er en korsrev, som er en krysning mellom rømt blårev og rødrev.
Her har vi et elgskinn. Dette har jeg bare skrapt sånn grovt. Dette har jeg tenkt å avhåre og lage råhud av. Råhuden skal jeg bruke til skjold. Jeg vil forsøke tradisjonell avhåringsprosess. Denne ble gjort ved hjelp av å legge huden i f.eks en bekk, og la det ligge til hårene begynner å løsne grunnet forråtnelse. Dermed skraper man av hårene og tørker det - noe som stanser forråtnelsesprosessen. Råhud er svært sterkt når det har tørket, og tåler en real trøkk.
Dette er et beverskinn. Når jeg flådde denne luringen fikk jeg erfare hvordan bevergjeld lukter, og hvorfor du ikke skal ta hull på de kjertlene.
Her er jeg i gang med å skrape kjøttsiden etter at skinnet har vært saltet. Dette skinnet skal jeg pelsberede. Forskjellen på pelsberedning og garving er i hovedsak at man lar hårene sitte på ved pelsberedning. Man garver begge, men når man sier garving menes ofte produksjon av lær eller skinn.

Her er to rådyrskinn jeg pelsberedte i høst. Disse er garvet ved fettgarving.
Når man bor i Østerdalen er det mange jaktinterreserte. Og følgelig kan man komme hjem til slike ting på trappa. Her er det et dådyr som har blitt donert.


fredag 10. februar 2012

Lærkopp - med bivoks


Den forrige koppen jeg lagde tettet jeg med harpiks, noe som fungerte bra. Harpiksen legger seg som et fint belegg på innsiden, og gjør koppen tett - men trekker ikke så godt inn i læret, da det størkner fort. Jeg ville prøve med bivoks, da denne har et lavere smeltepunkt - noe som gir litt ekstra behandlingstid ved påføring.
Koppen sydde jeg raskt sammen av lær fra et magestykke jeg fikk til en god pris. Dette læret var svært lett å jobbe med, til tross for sin tykkelse på rundt fem millimeter. Jeg droppet håndtak på denne koppen.
Etter å ha latt koppen tørke etter sying (jeg bløtlegger læret før jeg syr, da det er lettere å forme og manipulere vått) smeltet jeg opp bivoks samtidig som jeg varmet koppen i ovnen på ca. 50 grader.

Jeg penslet så koppen innvendig og utvendig, før jeg satte koppen tilbake i ovnen. Der stod den til læret hadde absorbert all bivoksen. Jeg lot det sette seg, før jeg ga koppen en runde til med voks - med et større fokus på innsiden nå. Denne gangen trakk ikke all bivoksen inn i læret - noe som betød at læret var mettet. Dermed var det bare å ta ut koppen, og tørke bort overskuddsvoksen på utsiden. Innsiden lot jeg størkne litt til, slik at voksen hadde en mer deigete konsistens. Nå tok jeg en klut og dro voksen glatt på innsiden også, uten å fjerne noe.



Resultatet ble en gyldenbrun farge, og en vanntett kopp. Varmebehandlingen herdet også læret og gjorde det hardere. Dette minsker sjangsen for å krakelere voksen.
Jeg liker det enkle og røffe utseende koppen fikk til slutt. Koppen rommer bortimot en halvliter.

Når det gjelder slik varmebehandling skal man være veldig forsiktig. For mye varme, og læret vil bli sprøtt og ødelagt - og hvor mye varme læret tåler, kan variere fra lær til lær.

tirsdag 7. februar 2012

Volvens lue - en tolkning

 I Eirik Raudes saga finner man beskrivelsen av volven Torbjørg, hvor det kommer tydelig frem en beskrivelse av drakt. "Hun hadde på seg en mørkeblå kappe til å snøre i halsen, den var pyntet med steiner fra øverst til nederst, om halsen hadde hun perler av glass, på hodet en svart lammeskinnslue innvendig foret med hvitt katteskinn." Jeg tenkte det kunne være artig å lage en tolkning av volvens lue.




Så langt har jeg sydd både spisse og runde luer, men ennå ikke forsøkt meg på disse kysene som har blitt funnet i diverse skandinaviske bosetninger, blandt annet i York (bildet til venstre). Jeg tenkte med meg selv at en slik kyse kunne være fin å lage i lammeskinn og pelsfor. Så jeg satte i gang.
Siden de fleste nå for tiden har mer nostalgiske forhold til kattene sine, måtte jeg nøye meg med hvitt kaninskinn - noe som er en god erstatning for katteskinn. Jeg lagde rett og slett to kyser. En av fôret og en av lammenappa. Foret lagde jeg et stykke større, slik at det bare var å folde inn kantene, og sy rett på lammeskinnet.
Kysa knytes i halsen med skinnsnor.
Prosjektet var forholdsvis enkelt, men det kan være strabasiøst å jobbe med pelskanter. I tilegg er kaninskinnene i seg selv ganske små og krever en del skjøting for å få endene til å møtes, bokstavelig talt. Alt i alt er jeg ganske fornøyd med denne, og kommer til å lage et par til i ulike størrelser.

mandag 6. februar 2012

Knivslire

På Oslo middelaldermarkedet for et år siden kjøpte jeg en enkel brukskniv, til å ha i beltet. Slira denne kom i var ganske trasige saker. Sømmene var stygge, og arbeidet svært lite forseggjort. Jeg valgte derfor å piffe den opp en smule ved å kappe slira til, legge i en ny søm med vokset lintråd samt klinke fast et beslag på toppen, for et mer "vikingsk" utseende. Jeg ville ikke gå helt av skaftene, siden det fortsatt bare skal være en enkel brukskniv og ikke en prydkniv. Beslaget er i messing, klinket fast med kobberklinker. En enkel liten jobb, og utfallet var en stor forbedring fra utgangspunktet.