søndag 20. mars 2011

Vikingsko - Jorvik

Etter mitt første forsøk på å sy vikingsko var jeg ivrig på å prøve på nytt. Denne gangen måtte jeg fabrikere mønster selv - da jeg ikke kunne finne noen jeg likte på nett. Jeg baserte meg på en sko funnet i York under Coppergate utgravningen. 


Skoen jeg baserte det hele på har én "flik" som festes med en skinnknapp. Mønsteret jeg lagde og prøvemodellen jeg lagde hadde bare denne ene fliken, men jeg likte rett og slett ikke at den var så lav - så i siste sekund kastet jeg alle tanker om "autentiske sko" ut av vinduet og la til en flik til før jeg skar ut læret. Utvalget av sko funnet i f.eks York og Hedeby er såpass stort at jeg ikke følte at jeg gjorde noen grove overtramp. På bildene her ser du både skoen jeg baserte meg på, samt div. skomodeller i mange forskjellige former.
Etter å ha skåret ut læret ble sålene og overlæret sydd sammen med vanlig salmakersøm. Jeg pleier alltid å stikke hull etterhvert mens jeg syr. Dette gjør jeg for å slippe å måtte stikke opp samme hullene fler ganger, da de trekker seg sammen når læret begynner å tørke. Skoene sys på vranga for å få sømmen på innsiden etter vrenging. 
Vrengeprosessen var kanskje den mest utfordrende her. Dette i hovedsak fordi jeg har valgt en ganske solid såle. Jeg endte opp med å bruke ett hammerskaft som jeg tredde skoen over og dro til. En langdryg prosess, men alt gikk etter planen.
Her er skoene ferdig vrengt. Men ennå er det et stykke igjen. Nå gjennstod det å lage festeanordning, og å gå over alle kantene. 
Knappene lagde jeg ved å rulle sammen læret, stikke hull og tre den tynne enden gjennom. Deretter festes den enkelt ved å tre den gjennom tre hull i overlæret. Dette er tilstrekkelig med feste når læret tørker - og jeg vil ha muligheten til å justere i ettertid. Løkkene skar jeg ut med to "skjoldformer" i endene. Disse ble rullet sammen og trukket gjennom hullet, for så å rulles ut igjen på baksiden. Når dette tørker blokkeres hullet av disse, samtidig som festeanordningen ikke lage for mye bulk inni skoen. 
Etter å ha mekket festeanordning gikk jeg over alle åpne kanter med "lissesting". Jeg vet ikke om det egentlig heter lissesting, men jeg har alltid kalt dem det - uten at jeg vet hvorfor. På engelsk vet jeg at det heter whip stitch. Uansett. Dette gjør jeg fordi det forsterker kanten, og fordi helhetsinntrykket blir mye penere. 
Her er de ferdige skoene på fot. De passer kjempefint og er behagelige på foten. Nå trenger jeg bare noen gode nålebundete sokker å ha på i dem. Videre nedover er et par bilder til av de ferdige skoene. Dette prosjektet var en artig utfordring. Spesielt artig fordi jeg måtte tegne alt fra  bunn av. Jeg vil også våge å påstå at jeg har tatt skomakeregenskapene mine opp et nivå siden sist. Godt å se at ting går fremover. 





søndag 6. mars 2011

Skinnkofte





Denne har tatt litt tid, og gått igjennom en del forandringer underveis. I utgangspunktet var tanken å lage en skinnkofte jeg kunne ha under ringbrynjen, slik at jeg ikke ødela andre finere klær i ull og lin.

I utgangspunktet var utformingen veldig enkel, og jeg begynte med å sy den sammen på maskin. Dette var en tabbe. Det viste seg at dette ikke ble noe særlig pent og at maskina ikke likte å håndtere skinn. Prosjektet ble så liggende i brakk over ett halvt år, før jeg nylig tok det frem igjen. I løpet av denne tiden hadde jeg tilegnet meg litt mer erfaring i emnet, og jeg så fort hva slags tabber jeg hadde gjort - nå gjaldt det å redde skinnet. Bokstavelig talt.


Etter å ha røsket ut de gamle stygge maskinsømmene, måtte jeg skjære til og rette opp skinnet. Det viste seg at det bare var såvidt nok skinn til koften, så jeg måtte sy så skinnbesparende som mulig. Derfor valgte jeg å kaste over sømmen, da den ikke tar like stort søm-monn som andre. En annen bonus med denne sømmen er at man slipper å ha tykke sømmer i skinn inn mot kroppen - noe som gjør kofta bedre å ha på seg.












Jeg måtte prøve meg frem for å finne beste mulig montering av sidekilene. Mønsteret jeg gikk etter til denne kofta var forøvrig i hovedsak et av mønstrene til Nille Glæsel - med mine egne improvisasjoner i tillegg.
Koftene hun har mønster av er forholdsvis store og vide. Derfor måtte jeg stramme inn på målene, siden jeg ikke hadde så mye skinn, og fordi det fort vil bli bulkete og ubehagelig å ha for mye overskuddskinn hengende og slenge.











Jeg endte opp med å kaste over sømmen på sidekilene. Dette ga ett penest helhetsinntrykk i mine øyne.
Jeg bestemte meg for å ha bånd løpende over alle kanter. Dette ganske enkelt for å styrke sømmene - spesielt i ermer og hals. jeg valgte å tråkle det hele fast med en skinnsnor. Lange rette salmakersømmer på dette ville nok ha kræsjet med resten av sømmene.












Jeg sydde inn kiler under armene for å slippe en søm direkte opp i armhulen, og for å få litt ekstra vidde. I ettertid ser jeg at jeg kunne antakelig ha spandert på meg ennå litt bredere og lengre kile, uten at det hadde gjort noe.
















Underveis støtte jeg på problemer, og her ser vi ett av de jeg møtte. Hunden min var alene hjemme og hadde blitt litt stresset. Dette gikk utover den uferdige kofta. Han gnagde ett lite hull i ermekilen. Jeg sydde over dette istedet for å sløse bort mer skinn på en ny kile. Det er jo bare under armen.













Kofta fra siden.
Kofta bakfra.
Det kan jo nevnes at det mørke skinnet er nappaskinn av elg, mens det lyse er god gammeldags ku.
















Kofta forfra.
Med tanke på problemene jeg stod ovenfor med denne, er jeg rimelig fornøyd med resultatet. Kofta er akkurat passe stor, og behagelig å ha på seg. Jeg mistenker at jeg sansynligvis heller kommer til å bruke den som "oljehyre" fremfor som slagkofte. Sammen med skinnhetta jeg lagde sist beskytter den bra mot vind og vær. Eneste som mangler nå er en skinnbukse. Det får bli når jeg har råd til nytt skinn.