lørdag 31. desember 2011

Ingenting er så galt, at det ikke er godt for noe.

Jeg har lenge hatt lyst til å prøve meg på noe hornarbeid - og i det øyemed kjøpte jeg inn noen hornplater å prøve meg på. Hovedtanken var å lage noen kammer. Malen jeg brukte var av en reproduksjon av en kam datert til vikingtid. Jeg klarte ikke å finne igjen kilden jeg fant når jeg sjekket ut faktaene rundt denne reproduksjonen - så dere får klare dere uten bilder av originalen. Det er forøvrig blitt funnet fler kammer av både bein, horn og gevir fra nevnte tidsepoke - noen mer forseggjorte enn andre. Som dere kanskje allerede har forstått, gikk ikke alt etter planen.


Jeg startet med en hornplate. Disse er laget av horn fra vanlig kveg.
Jeg kappet ut hovedformene til de så slik ut. Litt buklete ble dem, men det tenkte jeg å bare jevne ut med litt filing. Det viste seg at en hornplate skulle være nok til to kammer. Så lenge alt går som det skal, vel og merke.
Neste steg var å risse inn tennene jeg skulle sage ut. Så langt syntes jeg alt gikk smertefritt, og tenkte med meg selv at det skulle bli spennende å se om jeg klarte å holde tunga rett i munnen når dette skulle skjæres ut.
Men det klarte jeg visst ikke. Det hele startet bra, helt til jeg gjorde noen småfeil jeg forsøkte å rette opp - noe som bare gjorde alt mye verre. Som dere ser på bildet var ikke dette noe å kaste bort mer tid på. Kammen var en tapt sak, så jeg tenkte å gjøre det beste ut av det som var igjen etter mitt tafatte forsøk.
Jeg tenkte som så, at her må da være nok materiale til et par nålebindingsnåler - og satte i gang med å risse inn og sage ut.




Etter å ha sagt ut nålene, viste det seg at det ble igjen en tynn flik, som jeg bestemte meg for å lage en synål av. Etter å ha filt dem glatte og spisse, for å få dem gjennom kvalitetskontrollen her i huset var resultatet to greie nålebindingsnåler og en synål. I følge min bedre halvdel er begge nålebindingsnålene gode å nålebinde med, og synåla går fint gjennom ullstoffene jeg har testet den på, så alt i alt bør jeg da være fornøyd? Et prosjekt endte med tre produkter. Ikke dårlig bare det.




Jeg har fortsatt den andre halvdelen av hornplata klar, så vi får se om det ikke blir fler nåler når jeg gjør nok en blemme med neste kam.
Her er forøvig et fotobevis på at nåla fungerer. Her har jeg bare prøvd litt med en kraftig vokset lintråd, på noen ullbiter. Glir fint igjennom stoffet.

søndag 14. august 2011

Vikinglue - spiss.




 Denne lua er konstruert etter ett mønster som bygger på funn fra Birka. Lua er en enkel konstruksjon med to like deler som er sydd rett mot hverandre.
Kanten kommer opprinnelig fra en gammel hette på en anorakk - hva slags pels det er aner jeg ikke, men jeg tipper på rev av noe slag.
Som vanlig sydde jeg delene sammen med overkast, da jeg med dette unngår sømmer på innsiden som bulker.




 Her ser dere fassongen på delene klart. Jeg mistenker at disse luene gjør seg best i skinn, fremfor det foreslåtte (i mønsterboka mi) ullstoffet, da skinn former seg mye bedre etter hodet under bruk. Vevde stoffer gar jo kun en viss tøyelighet.
Nedover finner du bilde av tuppdekoren som er et beslag jeg fikk kjøpt av en dytkig håndtverker fra andre siden av Atlanteren og skal være en kopi av nevnte funn fra Birka.  Disse luene har ettersigende visstnok østlig opphav (les Russisk).

søndag 7. august 2011

Fettgarving av ekornskinn

Jeg var ute og luftet bikja, da jeg kom over en ulykkesfugl, eller rettere sagt et ulykkesekorn, som hadde forsaket sitt liv i et forsøk på å krysse den dødelige veien i Atnadalen. Jeg tenkte som så at det var synd at den skulle dø til ingen nytte - så jeg bestemte meg for å endre dens skjebne i døden.
OBS: Veislakt tilhører så vidt jeg vet viltnemda - så dette er vel strengt tatt ikke helt etter boka. Jeg ville bare gjøre et forsøk på garving på noe som ikke kostet meg allverden, og denne anledningen spratt rett i fjeset mitt. Ikke la dette være inspirasjon for å kjøre rundt og plukke veislakt, eller slakte dyr langs veien med motorisert kjøretøy.
Jeg luktet nøye på dyret før jeg tok det med bort på tunet - for å sjekke at det var så ferskt som det så ut.
Jeg flådde ekornet så godt det lot seg gjøre - små dyr som møter store kjøretøy i høy hastighet har det med å ikke bli helt "hele", etterpå. Denne prosessen er ikke avbildet grunnet dens sterke innhold.

 Etter å ha flådd ekornet, la jeg det i salt - mens jeg leste meg gjennom gamle garveprosesser. Jeg valgte å fettgarve, da denne prossesen krevde ting jeg lett kunne kjøpe på nærbutikken.
Fettgarving er angivelig (iflg. min litteratur rundt emnet) antakelig en av de eldste garvingsmetodene ved siden av røyking og barkgarving.
Første steg var å skrape skinnet godt for alt av fett, og kjøttrester. Jeg gjorde så med samekniven min. Bedre egnete verktøy finnes helt sikkert - men man tager hvad man haver.
 Etter å ha skrapet en stund, begynte skinnet å være mer hvitt enn rødt. Jeg antok at det var et godt tegn.
 Så var det på tide å fette inn skinnet. Tradisjonelt sett brukte man hjernen fra det dyret skinnet kom fra. Hjernen skulle da ha blitt kokt og blandet med litt eggeplomme. Jeg hadde ingen intensjon om å grave ut hjerne av den lille ekornskallen, så jeg brukte et av de andre alternativene. Man kan nemlig også bruke tran eller olivenolje. Tran tenkte jeg at kanskje kunne lukte ille - og hva skal jeg med resten av flaska som blir igjen? Valget var lett, jeg brukte olivenolje, 1 eggeplomme og en dæsj såpe i blandingen som ble varmet til ca. kroppstemperatur. Dermed ble det gnidd inn i skinnet.
 Etter å ha gnidd det godt inn i fett, skulle skinnet henge og trekke. Jeg hang den i solen da det vistnok skulle henge forholdsvis varmt (men ikke over 45 grader).
Jeg bearbeidet det innimellom og lot det henge et døgn. Større skinn (som geit, sau og rev) må selvsagt henge lenger, da de er betraktelig tykkere i huden enn dette.
 Etter innfetting, var det tid for meling.
Dvs. at man legger skinnet med kjøttsiden opp og strør mel over. Slik skal det ligge i to døgn. Hva dette gjør aner jeg ikke, men jeg vil tro at fukten i skinnet trekker inn garvestoffer fra melet. Eller noe.
 Til sist ristet jeg melet av og mykgjorde skinnet. Dette ble resultatet. Skinnet bærer preg av ekornets heller traumatiske skjebne, men jeg vil ikke si at resultatet ble helt på trynet i forhold til hva jeg hadde å jobbe med - spesielt med tanke på at dette var mitt første forsøk på garving noensinne etter noen vage instruksjoner i en bok.
Her er kjøttsiden på det ferdige skinnet. De mørke flekkene er spor etter blodutredninger som ekornet antakelig fikk i påkjørselen.












Ekorn har i lang tid vært et ettertraktet vilt i Norge. Kjøttet er velsmakende, men det er i hovedsak skinnet som har vært den store eksportvaren. Gråverk som det kalles stod høyt i kurs nedover europa, og en fattig jeger kunne få inn en del penger på å jakte ekorn.
Man trøstet seg antakelig med at ekornet etter sigende var et dyr som tilhørte djevelen (man koblet ofte rød pels opp mot djevelen). I førkristen tid var man heller ikke så begeistret for dette lille dyret, hvor man i mytologien fant Ratatoskr (som betyr noe som rottetann) som sprang opp og ned Yggdrasil og brakte nidord fra Nidhogg til ørnen som satt i dets krone. Ekornet har dermed fra svært gammelt av blitt sett på som en budbringer om dårlige tider. Snedig, med tanke på vår moderne oppfatning av det søte dyret som ofte er å finne på fuglebrettet. Direktoratet for Naturforvaltning ønsker å fjerne ekornet fra listen over jaktbare arter - ikke fordi det er truet på noen måte (som jeg hadde forstått) - men fordi det ikke lenger har noen reel verdi som jaktbart vilt (skinnet er ikke verdt noe særlig lenger). Og med det forsvinner en eldgammel tradisjon for hoggestabben til moderne tankegang. Trist for de av oss som kunne tenkt seg å skaffe fler skinn og bruke til skinnarbeid - fint for ekornene.  Jeg brukte denne jaktsesongen som står for døren fornuftig.

mandag 1. august 2011

Vedrørende pels og dens opphav

Da jeg så smått har begynt å bruke pelsverk som aplikasjoner på mine prosjekter - syntes jeg det var betimelig med en liten kommentar rundt emnet pels og pelsdyr.

Kort fortalt er jeg for pels, men mot pelsdyroppdrett. Med dette mener jeg at vi har ressurser i naturen med dyr som løper fritt rundt - vi har også gode jaktmuligheter i vårt land, og å få tak i f.eks et reveskinn fra frittlevende rev bør ikke by på alt for store utfordringene.
Om jeg bruker pels som mest sansynlig kommer fra slike revefarmer, er dette pels jeg har funnet på loppemarked og brukthandel - altså går ingen av mine penger rett i lomma på noen som tjener på pelsoppdrett (bortsett fra skattepengene, men de kan jeg ikke styre).

B

mandag 25. juli 2011

Skinnluer, vesker og pengepung. Sommerproduksjon.

Da jeg har sommerjobb langt oppi gokk, ved Atnasjø kafé har jeg dårlig med nett, og dermed få oppdateringer. Jeg velger derfor å ta for meg hva jeg har sysselsatt meg med i en oppsamlingshop. Alle disse produksjonene har jeg lagt ut for salg på Souvenirbutikken på Atnasjø - hvor jeg allerede har fått solgt noen av mine produkter. Moro!





Skinnluer - Birka style

Jeg har så langt sydd to nye skinnluer. Skinnluer er som den forrige jeg lagde etter funnmaterialet i Birka (bare i skinn). Denne gangen valgte jeg å kaste over sømmen, som ble mye penere. Aner ikke hvorfor jeg ikke gjorde det på den første. Til kanting har jeg brukt pels fra kaniner. Disse luene er til salgs. Den brune er ca. størrelse 58-60 og den andre er ca størrelse 56. (edit: Den brune er solgt, nå er det kun slike tofargete igjen.) Fler vil bli tilgjengelige etterhvert som jeg får lagd dem.
Jeg jobber også med en spiss skinnlue, også fra funn i Birka.
Bildet ble litt kornete men dere ser nå hovedtrekkene.



"Gerdveske"


På bestilling fra min sjef på Atnasjø, skulle jeg sy en veske som var mykere enn de jeg vanligvis syr - for å gjøre den mer behagelig å ha på. Jeg brukte et kraftig men mykt skinn, av typen som gjerne brukes til bla. chaps. Mønster er selvkonstruert. Jeg valgte å gjøre vesken noe romslig for å øke følelsen av mykhet til tross for at man har ting i den. Lokket dekorerte jeg med et bjørnehode, som er en kopi av noe bling fra en veske i Birka. Knappen har jeg sagd ut av et elggevir. Jeg syntes resultatet ble fint, og kan godt tenke meg å lage flere av disse.




Liten belteveske med spenne


Denne belteveska er etter samme modell som tidligere beltevesker, bare at jeg har påmontert en spenne. Jeg la merke til hvordan kunder på Atnasjø kafé ikke mestret den enkle lukkemekanismen på de forrige, så jeg tenkte jeg skulle prøve en spenne i tilfelle de var mer interresert. Jeg synes resultatet ble pent. Den er i kraftig lær. Denne er til salgs.








Pengepung


Jeg tenkte jeg skulle slenge inn noe småtteri i souvniravdelingen på cafeen, for å se om jeg kunne få inn noen småpenger. Resultatet ble denne pengepungen. Ideen var god, men ved neste skal jeg unngå å bruke nite, da skinnet ble for tynt til at jeg klarte å få niten til å sitte helt rett .  Denne er stor nok til å romme kredittkort, og mynter (kun en lomme). Knappen er i tykt plattlær.







Da jeg begynner å få en del produkter og litt økt erfaring er varene jeg lager tilgjengelig for å kjøpes.
For tiden er jeg utilgjengelig på nett, men om det skulle være interesse for noen av mine produkter, eventuelt man ønsker å ha noe spesielt laget, kan du sende sms på tlf. 41 31 27 24 , så kan vi diskutere detaljene. :)

torsdag 30. juni 2011

Liten kameraveske

Tidligere har jeg brukt en av de små belteveskene jeg lagde som en kameraveske - men da denne veska var en av de første veskene jeg lagde, var håndverket såpass stakkarslig at jeg ville prøve på nytt. Tanken var å kanskje lage fler, og forsøke å selge dem i husflidavdelingen vår på Atnasjø kafé hvor jeg skal jobbe i sommer. Mønsteret jeg brukte var det samme som den "bittelille belteveska" som jeg har lagdt ut tidligere her. Forskjellen er at på denne lot jeg det ikke bli noe søm-monn, annet enn at jeg tegnet mønsteret litt større enn nødvendig. Dette gjorde at jeg kunne sy den sammen med møtende sider, i motsetning til den forrige.




Det første jeg gjorde (etter å ha skjært ut og farget læret) var å sy på plass beltefestet, og å feste løkke for festeanordning. Denne nitet jeg på plass. 


Hempe for festeanordning




Deretter var det bare å sy kantene sammen. Jeg brukte overkast - da jeg har blitt litt svak for denne typen søm av rent estetiske grunner. Jeg lot sømmen gå over langs helle kanten på lokket også. 




Festeanordningen ble en tupp av elggevir. Dette slipte jeg til så det ble flatt på den ene siden. Deretter boret jeg et hull på skrå og dremlet ut en større fordypning på baksiden hvor knuten i lærtråden kunne ligge. 
Til sist la jeg det hele til bløt og brukte en kortstokk (som jeg har brukt som modell hele veien) til å blokke ut veska. Denne typen vesker er ganske enkle å lage, og kan lett lages til alt av firkantet format. Denne størrelsen kan brukes til alt fra kompaktkameraer, sigaretter og kortstokker.


onsdag 29. juni 2011

To belter og et drikkehorn. Montering av bling.

Etter å ha besøkt vikingmarkedet i Trondheim, hadde jeg som så mange andre skaffet til veie litt "vikingbling". Jeg hadde kjøpt flere monteringer som skal sitte på beltet.  Det første man må gjøre når man kommer seg hjem er selvsagt å montere det man har kjøpt inn - så er man klar til neste gang.






Det første jeg monterte var beltestasen min. Beltet ble da seende slik ut. Jeg var usikker på hva som var best for å feste dem. Valget sto mellom å klippe  tappene på baksiden for så å banke dem flate - eller å bare bøye dem over. Jeg gikk for den siste, hvor jeg fulgte opp med noen hammerslag for å sørge for at ingenting skulle kunne kroke seg fast i klærne. 
 Denne syntes jeg var kul. Jeg kjøpte noen med bjørnehode også, men de sparte jeg til senere prosjekter. Dette skal angivelig (etter hva bodholder sa) forestille et ulvehode, men for min del kan det like godt være hest som er avbildet...  Jeg monterte tre av disse nedover beltehenget. Jeg har sett mange som setter dem mye tettere - men jeg  liker pynten best i moderate mengder.






Her har vi nærbilde av en av platene jeg monterte løpende rundt hele beltet. Igjen satte jeg dem ikke så tett som mange andre kanskje ville ha foretrukket. Beskjeden som jeg er.


 Min bedre halvdel hadde også gjort stas på seg selv med å tilegne seg et nytt belte. Dette ble det naturligvis min jobb å montere. Jeg festet spenna med en ekstra lærlapp jeg la dobbelt over, hullet i og sydde langs kantene. Dette fremfor å enkelt brette beltet over. Grunnen til at jeg gjør det slik er at det blir mer holdbart, samt at det ser bedre ut enn alternativet. Egentlig ville jeg ha lagt beslag der hvor læret ligger og nitet det fast, men dette hadde jeg ikke tilgjengelig.




En venninne hadde skaffet seg et så beskjedent et horn, og ville sprite det opp med denne flotte endedekorasjonen.
Så jeg monterte den for henne.
Prosessen ved å montere en slik er at man må spisse til horntuppen slik at den passer nøyaktig. Her gjelder det å ha tålmodighet - men allikevel ikke for mye. Jobber man for langt inn i hornet blir det hull, og jobber man for lite blir ikke festet bra nok. Det beste er å stoppe når du føler du skulle ha jobbet "bare litt til" inn, men samtidig begynner å bli nervøs for å gjøre nettopp det. Hullet kan du ikke fikse, pynten kan monteres på nytt om første forsøk feiler.

 Dette hornet er faktisk veldig stort.


Jeg har mer bling liggende, men de er til kommende prosjekter - som havner her så snart jeg er ferdig med dem. 

onsdag 22. juni 2011

Lite lær og dårlig tid - sverdslire.

I skapet har det lenge stått et treningsverd som jeg har hatt lyst til å mekke en skikkelig slire til. Men plutselig kommer vikingmarkedet, og jeg synes jeg bør ha noe slags våpen å henge i beltet. Det jeg hadde tilgjengelig var et sverd, med en ubrukelig slire. For det første var den sydd firkanta i enden, og for det andre har den ingen muligheter for å feste i noe belte.
Nå hadde det seg slik at jeg ikke hadde noen store nok lærstykker til å sy en hel slire, så jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk i å sprite opp den nåværende. Jeg sydde derfor på et lite overstykke, med noen enkle beltefester, samt et bunnstykke som faktisk ender i en spiss.
Til sist syntes jeg fortsatt at ting så litt kjedelig ut, så jeg skar ut et lite mønster på fremsiden av slira.

Nedover kommer noen bilder, som er av litt dårlig kvalitet grunnet dårlig lys,   og vanskeligheter med å ta bilder av en lang dings.
 Denne delen er faktisk ikke festet i slira på noen annen måte enn å være sydd stramt rundt i våt tilstand. Når den tørker vil læret krympe litt til, og forhåpentlig gi nok press til å holde alt på plass. Samme teknikk ble brukt på bunn, men bunndelen vil ikke ha noen form for belastning på seg.

Her er slira i sin helhet. Veldig enkelt design, og ikke i nærheten av hva jeg egentlig har tenkt å lage - men nøden lærer naken kvinne og alt det der...
Prosjektet (hvis man kan kalle det et prosjekt) var enkelt når jeg først hadde en plan. Resultatet er ikke topp-notch akkurat, men tro meg - det er MYE bedre enn utgangspunktet...  Bunndelen ser litt wonky ut på grunn av vinkelen på bildet..

tirsdag 21. juni 2011

"Birkaveske"

 Rundt om på det store internett er det et vell av beltevesker som alle presenteres som en reproduksjon etter funn fra Birka. Alle disse er i forskjellige former, størrelser og farger - og som en stakar uten troverdig materiale kan det være vanskelig å skille fjas fra facts. Etter å ha gransket en stund har jeg funnet bilder av kantbeslag fra en veske fra Birkafunnet som er datert ca. år 949. Det kantbeslaget viser er en avrundet form, som antakelig har blitt lukket med et lokk (duh). Da jeg ikke har kantbeslag eller muligheter til å fabrikere noen, så ville jeg prøve å konstruere en veske etter denne fassongen i det minste.


Jeg tegnet opp en modell jeg likte, og begynte å lage mønster. Derfra var det kort vei til å skjære delene ut i lær. Men før jeg gikk videre ville jeg sørge for å få noe "bling" på veska. Jeg tok noe kobbertråd som jeg flettet sammen. Denne skulle jeg bruke til feste for lokket.

Resten av prosessen var en enkel rett-frem jobb, som bestod i å sy alt over med vanlig salmakersøm. Jeg valgte å legge sømmer som dekor på både beltefestet og lokk. Jeg la også til lærdetaljer i kontrasterende farger for både pynt og forsterkning.

Et forholdsvis enkelt prosjekt egentlig, men artig å lære seg og flette med kobber. Tror jeg vil bruke mer av slikt i fremtiden.

søndag 29. mai 2011

Hundehalsbånd nummer to


 En venninne av meg spurte meg om å fikse et ødelagt hundehalsbånd. Læret var slitt og ødelagt på det gamle, og dette grunnet en ting jeg ser på mange halsbånd til hund for tiden. Det var brukt vegetabilsk garvet lær. Så mitt tips til alle som kjøper hundehalsbånd - legg i den ekstra hundrelappen det koster å kjøpe et skikkelig fettgarvet halsbånd. Da vil halsbåndet vare mye lenger. Fettgarvet lær er det som tradisjonelt sett brukes til både hund og hest, og har bedre toleranse ovenfor fukt. Husk å smøre den inn jevnlig!


Uansett - mine råd om halsbåndkjøp til side. Jobben var enkel nok, og en remse med fettgarvet lær ble sydd på plass med vanlig salmakersøm. En enkel liten jobb altså.

torsdag 26. mai 2011

Lærkopp - andre omgang

Så var det å gjøre spetakkelet ferdig. Etter at koppen hadde tørket, varmet jeg opp harpiks, som jeg helte oppi. Desverre hadde jeg ikke tatt forholdsreglene da dette var mitt første forsøk på å bruke noe slikt, og sølet var et faktum. Jeg endte opp med å farge hele koppen brun for å minimere skadeomfanget, noe som hjalp litt men ikke så mye. Til sist skar jeg ut noe krimskrams på den ene siden for å dekorere litt (og i et desperat forsøk på å fjerne fokus fra sølet mitt).

 Her er et bilde som viser innsiden av koppen etter at harpiks har blitt satt inn. Jeg kjørte i med harpiks fire fem ganger før jeg sa meg fornøyd med tykkelsen.










Her er koppen i sin helhet fra "rettsida". Mitt første forsøk på utskjæring noensinne, så kan vel ikke klage så alt for mye på resultatet. Utskjæringen bærer preg av at koppen allerede var sydd sammen når jeg utførte dem. Jeg mistenker at det hadde blitt penere om jeg hadde gjort det med læret liggende flatt før jeg sydde sammen - noe jeg også hadde gjort om jeg hadde planlagt det helt fra starten.


Styggsiden med søl. Koppen ser ihvertfall ut som en bruksgjenstand - som har blitt godt brukt.




Alt i alt - artig erfaring, men neste gang skal jeg være mer forsiktig med harpiksen..